Drammen har kultur laget for femdobbelt by

Kim Holtan går rett på sak. Konferansieren og NRK-journalisten stiller spørsmålet før noen har rukket å sette seg: Hva er kultur verdt, og hvem bestemmer det?

Torsdag samlet Næringsforeningen i Drammensregionen, Drammen kommune, Drammen kulturråd og Musikkontoret ØKS bransjefolk fra hele regionen til den aller første Kulturnæringsdagen på Drammen kulturhus. Temaet var kreativ næring som drivkraft for stedsutvikling.

Ordfører Kjell Arne Hermansen åpnet arrangementet med å slå fast at kultur handler om langt mer enn opplevelser og fritid.

Hermansen trakk linjene tilbake til Drammens industrihistorie. For 40 år siden startet omstillingen fra forurenset industriby. Elva ble renset, og parker og gangveier kom langs breddene. Nå mener ordføreren at kulturnæringen er en like viktig del av veksten som kommer.

Men dagen skulle ende i en langt mer selvkritisk tone: Drammen har kulturtilbud nok til å være en mangedobbelt større by – men har ikke bygd boliger nok til å fylle det.

Ny kulturlov og nasjonalt veikart

StatssekretærTrude Storheim (Ap) i Kultur- og likestillingsdepartementet fulgte opp med regjeringens ferske veikart for kreativ næring, og den nye kulturloven.

Storheim pekte på et skille i hvordan kultur snakkes om nasjonalt og lokalt. Nasjonalt handler debatten oftest om kulturens egenverdi og ytringsfrihet, lokalt oftere om attraktivitet og tilflytting.

Den nye kulturloven grunnlovsforankrer og lovfester armlengdes avstand mellom politikk og kunstnerisk innhold, samtidig som den styrker kommunenes og fylkeskommunenes plikt til å planlegge for kultur.

– Bygg byer sammen med artister, ikke for dem

Så entret dagens hovedinnleder scenen: Shain Shapiro, grunnlegger av rådgivningsselskapet Sound Diplomacy. Han har bistått over 150 byer verden over med å investere strategisk i musikk og kultur. Budskapet hans var tydelig: Kulturnæringen har for lenge blitt behandlet som noe som skjer etter at de store byutviklingsbeslutningene er tatt, ikke som en del av dem.

Shapiro tok til orde for at norske byer, Drammen inkludert, trenger en egen kultur- og musikkstrategi. Og bedre datagrunnlag om hvor kulturlivet faktisk befinner seg, slik at kunstnere kan sitte tettere på beslutningene som formes i byutviklingen.

For å illustrere poenget ba han salen telle jobbene i et bilde av en konsert med fullt publikum. Bak bandet på scenen fant han minst 50 ulike yrker: catering, sikkerhetsvakter, jurister, regnskapsførere, designere, snekkere og sjåfører. Ingen av dem hadde hatt noe å gjøre der uten bandet på scenen.

Shapiro trakk fram to byer på omtrent Drammens egen størrelsesorden. Huntsville i Alabama har rundt 250.000 innbyggere, om lag dobbelt så mange som Drammen, og er hjemsted for et stort NASA-anlegg og en FBI-avdeling. Byen slet med å rekruttere ingeniører, rett og slett fordi det ikke fantes konsertscener store nok til å holde på folk i helgene. Innbyggerne dro heller til Nashville eller Atlanta, og byen tapte ifølge Shapiro rundt en halv million dollar i uken på det.

Løsningen ble et amfiteater med plass til 8.000, åpnet i 2022 og kåret til en av USAs beste nye konsertarenaer. På seks år vokste musikkøkonomien i Huntsville dobbelt så raskt som resten av byens økonomi. Antall musikkrelaterte jobber ble doblet, og søkertallet til byens ledige stillinger økte 20 prosent.

Det andre eksempelet var Cardiff i Wales, en by som i likhet med Drammen ikke er en hovedstad, og som sliter med å holde på kulturarbeidere som ellers trekker til London. Der har Shapiros selskap skrevet inn i kontrakten for byens nye amfiteater at det skal holde minst 200 gratis fellesarrangementer i året, som yoga og lokale samlinger, i tillegg til konsertene.

Shapiro pekte også på et konkret hull i norsk kulturpolitikk. Det finnes ingen samlet oversikt over hvor kulturlivet faktisk befinner seg, verken nasjonalt eller i Drammen spesielt.

Han rakk også å gjøre seg opp en mening om selve byen. Shapiro hadde ankommet dagen før, og rukket en spasertur og en prat med en bartender kvelden i forveien.

Så kastet han ballen tilbake til salen: Hvordan skal Drammen klare å beholde studenter og unge arbeidstakere, i stedet for å utdanne dem for så å se dem flytte til Oslo, Bergen eller London?

En halv milliard fra kulturlivet i Tønsberg

Det mest konkrete tallet kom fra Cecilie Sørumshagen, daglig leder i Tønsberglivet. En ringvirkningsanalyseTønsberg kommune bestilte fra Opinion, viste at kulturlivet i sommersesongen alene sto for en halv milliard kroner i verdiskaping i byen.

Sørumshagen mener funnene har flyttet debatten i Tønsberg fra hyggelig til strategisk. Kultur er nå skrevet inn i byens strategiske næringsplan, ikke bare kulturplanen.

Hun pekte også på noe Drammen-publikummet merket seg ekstra godt: I Tønsbergs egne, årlige flytteundersøkelser måler byen seg direkte mot blant annet Drammen langs Oslofjorden.

Foreløpig er det Tønsberg som kommer best ut som ønsket flyttedestinasjon. I byens attraktivitetsundersøkelse er mer enn halvparten av det innbyggerne selv trekker fram som byens sterkeste sider, kulturtilbud – ikke reguleringsplaner eller arealstrategier.

Bak analysen lå blant annet Slottsfjellfestivalen, med rundt 25.000 besøkende, og Festivalhagen, en kulturhage med plass til 1.300 som selger nesten 50.000 billetter årlig, til alt fra skateboardarrangementer til rullatortrim.

Da Holtan spurte om Drammen burde gjøre noe tilsvarende, tok konstituert kommunalsjef for kultur, idrett og frivillighet i Drammen kommune, Jorunn Staavi Larsen, ordet fra salen:

Elling flyttet inn i Drammen

Produsent Knut Inge Solbu i Fenomen Film fortalte at selskapet er inne i innspillingen av den fjerde Elling-filmen, med 20 av 25 opptaksdager lagt til Drammen. Blant annet på Bokcafeen, som spiller Ellings faste tilholdssted.

Solbu forklarte at nye regler for regional filmfinansiering har gjort byen ekstra attraktiv:

Ifølge Solbu har selskapet allerede to filminnspillinger i Drammen i år, og trolig en tredje til neste år. Nærheten til Oslos utstyrslagre, det etablerte Viken Filmsenter og den nyere studioetableringen Gateway Studios på Tangenkaia trekkes fram som fortrinn. Det samme gjør et samarbeidsvillig lokalmiljø, fra kommunens saksbehandlere til Drammens brannvesen.

Solbu satte også konkrete tall på hva ordningene betyr i kroner. Elling-filmen har fått 3 millioner kroner fra Mediefondet Zefyr. Det har i sin tur utløst rundt 7 millioner kroner i etterhåndstilskudd fra Norsk filminstitutt, en støtte som utbetales når en film når et gitt antall solgte billetter. Til sammen nærmer det seg 10 millioner kroner i offentlig filmfinansiering, knyttet til denne ene produksjonen.

Kulturarv som ressurs, ikke hindring

På Strømsø jobber Dag Erlend Lohne Mohn i Insam AS med Gamlebyen-satsingen, der kulturarven skal brukes som ressurs i byutviklingen framfor at verneverdige bygg blir en brems. Området rundt gamle Strømsø og handelsgården er et av Norges mest sammenhengende bevarte trehandelsmiljøer. I dag preges det av gjennomgangstrafikk og lite oppmerksomhet.

Prosjektet jobber langs tre spor: bygningsvern, historieformidling og bomiljø. Blant annet gjennom et fremtidsverksted der beboere har fått si sitt om hvordan gatene og nærmiljøet bør se ut.

Fra tomt forsvarsbygg til kulturhus i Horten

Fredrik Dahle, medeier i Artilleriverkstedet i Horten, fortalte hvordan et nedlagt verksted for langtrekkende skytevåpen på Karljohansvern ble til et av regionens mest brukte kulturhus. Historien fungerte som inspirasjon for hva ildsjeler kan få til.

Planen var aldri et kulturhus. Dahle og kollegaen Håkon lette egentlig bare etter et lite lokale til et lydstudio, og snek seg rundt det tomme forsvarsbygget for å kikke inn vinduene. Men da de spurte om å leie et par hundre kvadratmeter, fikk de beskjed om at de måtte ta hele bygget, i ett jafs.

Det startet i 2015 med tre ildsjeler, 150.000 kroner i egenkapital og drøye 2.500 kvadratmeter de knapt hadde råd til å sette strøm i. I dag driver Artilleriverkstedet to scener med plass til rundt 820 og 250 publikummere, arrangerer omkring 180 arrangementer i året og har hatt nærmere 100.000 besøkende. I 2024 fikk stedet Horten kommunes kulturpris.

Panelet: – Vi har bygd for lite

Dagen ble avsluttet med en paneldebatt ledet av Holtan. Rundt bordet sto Trond Åsheim (tidligere direktør i Union Eiendomsutvikling), Runar Skjerven Eggesvik (kultur- og utelivsgründer), Dag Erlend Lohne Mohn og Lene Basma (konstituert direktør for samfunn i Drammen kommune).

Åsheim fortalte hvordan Union Brygge, som huser blant annet kulturhuset selv, ble bygget på fire pilarer da utbyggingen startet på 2000-tallet. Ikke fordi det nødvendigvis var det mest lønnsomme på kort sikt.

Runar Skjerven Eggesvik, med bakgrunn som gründer av flere uteliv- og kulturkonsepter, kaller seg i dag vertskapsarkitekt. Han forklarte konseptet som et forsøk på å forstå hvordan publikum faktisk møter et byrom, enten det er en tomt, et bygg eller en transformasjon av et eldre bygg. Interessen for slik hjelp blant utbyggere er økende, la han til.

Åsheim brukte selv Brakerøya som eksempel på hva som skjer når kultur ikke er med fra start. Etter at Union Eiendomsutvikling tjente penger på Union Brygge, kjøpte selskapet blant annet Brakerøya-tomten. Området endte opp som sykehusområde i Helse Sør-Østs regi, langt fra selskapets opprinnelige planer.

Lene Basma forsvarte likevel plasseringen fra kommunens side. Det var viktig å få sykehuset nær byen og på et kollektivknutepunkt, mente hun, og pekte på at området nå utvikles som en helsepark med opplevelsessenter og studentboliger, selv om det ikke gir rom for kreativ næring slik Union Brygge gjorde.

Hvem eier egentlig byen?

Panelet diskuterte også hvem som egentlig eier byen. Holtan pekte på at stadig flere eiendommer i sentrum eies av internasjonale investeringsselskaper snarere enn lokale utviklere. Han fryktet at det kan skape avstand mellom eierne og folk som bruker byen, siden verdien av en bygning henger tett sammen med hva som skjer på gateplan. Åsheim var enig:

Lene Basma sa hun delte bekymringen fra kommunens side, men pekte på at samferdselsutfordringer gjør det krevende å få gjennomført alt man ønsker overfor utbyggere.

Runar Skjerven Eggesvik nyanserte debatten om gentrifisering, ofte illustrert med Grünerløkka i Oslo, der et populært kulturtilbud har gjort området så attraktivt at boligprisene har presset ut dem som bodde der fra før.

Da Holtan ba Lohne Mohn om råd for å gjøre Drammen mer attraktivt for tilflyttere, pekte han på noe overraskende positivt i tilflyttingstallene. Nye innbyggere i Drammen har i snitt høyere kulturell kapital enn de som flytter til Lillestrøm, Nordre Follo og Asker. Et tegn på at byens kulturidentitet allerede fungerer som en magnet, selv om Asker-tilflytterne har mer økonomisk kapital.

Eggesvik bor i Sandefjord, og beskrev seg selv som en fornøyd kulturturist i Drammen - og roste særlig arkitekturen og livet på Union-området. Det fikk Åsheim til å nyansere bildet med en selvkritisk replikk:

Konferansier Kim Holtan avsluttet dagen med en klar oppfordring til salen. Det holder ikke bare å lytte:

Konklusjonen fra scenen var at Drammen har kulturtilbudet på plass til å være en mye større by. Neste steg handler mer om boligbygging og samarbeid enn om nye kulturinstitusjoner.